Jeg får hele tiden spørsmål om hvorfor jeg tar om igjen VG2 og hva jeg tenker om det. Så nå skriver jeg  et innlegg med utfyllende svar slik at alle kan få tilfredsstilt nysgjerrigheten sin!

Hvorfor jeg går om igjen:

Grunnen til at jeg ikke fortsetter til VG3 – men tar VG2 på nytt – er at jeg har for høyt fravær til å kunne få en god karakter i hvilket som helst fag. Det har ikke kun gått utover realfagene, men fellesfagene også. Dessverre har alt fraværet gjort at jeg har mistet for mye av grunnlaget til fysikk og kjemi, og hvis jeg skulle fortsatt til tredje klasse måtte jeg også hatt to av realfagene videre. Med så lite grunnlag ville jeg fått en dårlig karakter og for å kunne studert videre, måtte jeg forbedret snittet – altså måtte jeg tatt opp igjen realfagene, for deretter ikke å bruke dem til noe.

Jeg må med andre ord bruke et ekstra år før jeg begynner å studere, uansett – enten på å bytte linje på videregående, eller på å forbedre karakterene. Nå har jeg valgt å bytte til samfunnsfag som er fag hvor det er mindre pugging og mer tenking, noe som passer mye bedre til meg da jeg aldri har vært en som setter meg ned og pugger, men liker å reflektere.

Hvilke fag jeg allerede har og hvilke jeg skal bytte de ut med: 

Dersom jeg får plass på de fagene jeg vil kommer fysikk, kjemi og tof (teknologi og forskningslære) til å byttes ut med økonomistyring, markedsføring og ledelse, og medie- og informasjonskunnskap. Evt. rettslære hvis noen av de tre første er fulle.

Når jeg bestemte meg for det og hvordan jeg gikk frem: 

Jeg bestemte meg veldig sent på året for dette, og derfor tror jeg de fleste ble ganske sjokkert. Hvem finner ut at de skal ta et år på nytt rett før sommerferien? Jeg er i alle fall glad jeg gjorde det, fordi jeg kommer til å gjøre det enda bedre i f.eks tegnspråk nå som jeg allerede har gått gjennom pensum for neste år!

Jeg hadde et møte med en rådgiver på skolen, og vi sendte inn en søknad til inntakskontoret om omprioritering av søknad (altså at jeg skulle endre søknaden fra VG3 til VG2), en søknad om annullering av dette skoleåret, og en individuell søknad om å bli sikret plass på den samme skolen. Etter en stund mottok jeg et brev om at jeg fikk alt godkjent, og jeg ringte for å dobbeltsjekke at det stemte slik at jeg kunne slutte på skolen. Jeg sluttet kun tre uker før de andre og etter at eksamener var unnagjort, så jeg gikk ikke glipp av noe pensum.

Hva jeg tenker om russetiden:

På en måte er det jo kjipt at jeg ikke får vært russ med kullet mitt, men jeg lot ikke det påvirke valget mitt. Jeg går ikke om igjen for å ha det gøy, jeg går om igjen for å redde fremtiden min. “Russ” kan jeg være uansett, bare at jeg ikke kan dra til Kongeparken og andre russearrangementer. Kommer uansett til å feste med vennene mine, så det er ikke all verden jeg går glipp av der! I tillegg, skulle jeg få en ekstrem trang til å dra til landstreffet så har vi alltids 2014

Nå har det seg sånn at jeg har valgt realfagslinjen. På en måte angrer jeg veldig, men samtidig har jeg i alle fall lært at jeg ikke skal studere noe som har med realfag å gjøre.. Da jeg var liten trodde de rundt meg at jeg kom til å ende opp som noe sånt som ingeniør eller lege. Jeg har alltid vært kvikk og lært veldig fort. Men hvor mye jeg enn prøver å overbevise meg selv om at jeg er en kommende lege, har jeg faktisk ikke strukturen som trengs for å få høy måloppnåelse i disse fagene. Jeg jobber aldri hjemme, har mye fravær fra timene og jeg bruker mer tid på Facebook enn med bøkene når jeg er på skolen. Hvor mye jeg enn prøver å tvinge meg selv til å bli interessert, dør jeg faktisk litt inni meg hver gang jeg må regne ut mol eller bølgelengde. Jeg merker at jeg synes det er greit å kunne, men veldig tungt og kjedelig å lære, spesielt når man har mye fravær og er..lat.

Det er ikke lett å finne ut hva man vil. Noen vet det allerede fra barneskolen, mens andre tar seg et friår for bare å tenke. Jeg har vært litt der at jeg ikke har sett for meg å jobbe som noe som helst, og derfor ikke hatt noen motivasjon. Men den siste uken har jeg søkt litt rundt på studier i Norge. Der fant jeg et bachelorprogram i kognitiv vitenskap som virket veldig interessant. Det har med hjernen å gjøre – filosofi, psykologi, kunstig intelligens osv. Jeg synes det virker interessant å lære om, men hva skal jeg jobbe som..? Forsker? Lærer? Nei.. Det peker ikke mot et spesielt yrke, men blir mer bare en fordel å ha på CV-en. Tre år bare for en fordel? Da blir jeg jo aldri ferdig..

Jeg har jo egentlig holdt en knapp på journalist hele livet, men det er så mange som utdanner seg til det, og vanskelig å få jobb. Ikke er lønnen så veldig fristende heller. Men når interessene mine en gang er som de er, burde jeg jo nesten utdanne meg til noe innen teknologi eller media. Fant to studier, “Media Technology” og “Graphic Design and Photography” på Kingston University i London. Det høres ut som noe for meg, men igjen.. Lønn. Populære yrker. Om det er vanskelig å få jobb vet jeg ikke.. Men jeg har liksom alltid sett for meg å jobbe som noe helt annet. Jeg vet ikke hva, men en type lederjobb. Starte et eget firma eller bli direktør i et annet. Men slike tanker er vi vel mange om, før boblen sprekker og man innser at slike høye ambisjoner ikke matcher helt med ens rutiner likevel.

Jeg er på et punkt der jeg trenger motivasjon, jeg må ha noe å se frem til, for jeg er så ufattelig lei av å ikke ha noen mål eller mening. Det er så mye som er småfristende, men det er liksom ikke noe som roper på meg..  Jeg har vært innom både advokat, barnevern, grafisk design og fotografi, medisin og journalist. Det spriker enormt merker jeg, men det er så mye interessant å velge mellom. Samtidig er det for lite og jeg er redd jeg aldri vil finne noe.. Det er litt skummelt å ikke ane hva jeg kommer til å gjøre etter videregående. Jeg føler jo at jeg allerede har kommet så langt og på en måte har satt standarden for resten av tiden min her, at livet alltid vil være det samme. Men det stemmer jo ikke. Begynner å gå mer og mer opp for meg at det er sant, det de sier – jeg har hele livet foran meg. Og det er nesten litt skummelt! Men jeg får ta en dag av gangen og skjerpe inn rutinene, så finner jeg vel ut av det etterhvert..

Noen andre som er usikker på hva de vil gjøre i fremtiden?